Multi-tasking

Jeg syns det er interessant å lære mer om multi-tasking. Selve begrepet opplever jeg som positivt ladet, og det kan være lett å tenke at dette er en bra ferdighet å ha i dagens samfunn hvor vi har så mange ting vi skal mestre og sjonglere mellom. Det høres jo effektivt ut å multi-taske -gjør det ikke?

Nei, det er jo nettopp det det ikke er er. Altså effektivt. Å multitaske. Hjernen er ikke laget for det, viser forskning. Vi har hatt litt om det i Smart Læring, og du kan gjerne bare prøve denne enkle øvelsen fra Dave Crenshaw som bevis.

Men hvorfor holder folk på med det da, når det har vært publisert en god del forskning i almenne medier som viser at det er en illusjon å tro at multi-tasking er effektivt ? Eller folk, sier jeg- jeg gjør det jo selv! Hvorfor klarer jeg ikke motså fristelsen? Svaret fikk jeg da jeg leste artikkelen til Clay Shirky "Why I just asked my students to put their laptops away".

Han sier at folk ofte starter med multi-tasking fordi de tror at de får utrettet mer. Det får de ikke, og istedet blir man ineffektiv. Imidlertid utløser multi-tasking en slags følelsesmessig takknemlighet som en side-effekt. Vi gleder oss over å få ting gjort mens vi egentlig gjør noe annet (eksempelvis få lest igjennom noen mail mens du sitter i møte/forelesning). Multi-tasking flytter nemlig gleden av å utsette noe til inne i arbeidsperioden. Man "utsetter" den kjedelige forelesning eller det kjedelige møtet, men man tror man mestrer å få med seg begge deler. Denne side-effekten er nok til at folk fortsetter å multi-taske på tross av at det forverrer det de egentlig mente å bruke tiden på.

Man føler altså at man er effektiv når man multi-tasker, men faktum er at det ikke stemmer. Og hvordan var det nå igjen - var det fornuften eller følelsen som vant?...